Pias / VME

Belgiske dEUS har bestemt seg for å roe seg ned, i 2011. «Keep You Close» er rene motsatsen til in-your-face-albumet «Vagrant Point (2009) », varm og lyrisk som det er. dEUS debuterte med «Worst Case Scenario» allerede i ’94. Da ble de hyllet side om side med Pavement, Dinosaur Jr., The Posies mfl. av datidens kred-indierockere. Flere av nittitallsfarerne har gjort bejubla comeback. dEUS har derimot gitt ut skiver jevnt og trutt siden starten, med et opphold fra ’99 til 2006. Stayerevne, altså. Musikalsk var de aldri et typisk indie-støyband, de var mer avant, kunsterisk, eller arty farty om du vil. Men på for eksempel 2006 albumet «Pocket Revolution» er låtene mer striglet uten at kvaliteten er forringet av den grunn. Det er altså ikke uten grunn at dEUS alltid har hatt mange die hard fans, og om våren i år spilte dEUS utsolgte konserter i London. Fansen vil heller ikke bli skuffet over «Keep Your Close». Skiva er forførende stemningsfull, men aldri søvndyssende boring. Det er flust av dynamikk på skiva, og uttrykket er latent og intens på samme tid. Og nettopp de to motpolene gjør at dEUS anno 2011 har oppdrift og temperatur som aldri før.

WARNE U BROS. EENTERTAINMET AS

Elektrisk AC/DC. Endelig på DVD: Denne klassikeren av en klassiker – AC/DC i Paris 79, fra Highway to Hell turneen, Bon Scotts siste turne før han entret dødsdimensjonen samme år, men det med bandets mest fremragende skive bak seg. AC/DCs første live album, If You Want Blood… viste et band som fortsatt ikke hadde nådd sitt fulle potensiale, men det gjorde de til gagns med Highway to Hell, en av de største Rock/Metal klassikere gjennom alle tider.

Samtidig var amerikansk kristendom på sitt mest hysteriske og paranoide, og AC/DC ble sammen med Ozzy public enemy number one. Ikke minst da den satanistiske seriemorderen Richardt Ramirez terroriserte Los Angeles på 80 tallet og la igjen en AC/DC caps på hvert mordsted. Han fikk til og med navnet sitt fra en AC/DC låt: “The Night Stalker”. “His favourite band was AC/DC and his favourite album was Highway to Hell. Fremført med en dommedagsstemme på en kristen video om skjulte satan budskap og baklengs hyllester til djevelen på Heavy album.

Bon Scotts død ble på samme video betegnet som “A punishment from The Lord”. De avslørte også at bandnavnet betydde Anti Christ/Devils Children (Det er faktisk hentet fra logoen til det australske E verket på 70 tallet). Men etter å ha sett denne videoen kan man kanskje forstå panikken. Bon Scott fremstår som rene helvetesengelen på scenen, en kar som nær hadde sex, drugs and rock’n roll som religion. Og på låta “Sin City” får Angus Young et rent demonisk uttrykk. Attpåtil kaster begge to klærne i et forbløffende tempo, og spesielt Bon Scott hadde fint lite på seg i utgangspunket. Jada, dette bandet var et rent opprør mot foreldregenerasjonen. Let There Be Rock viser hvorfor.

DVD’n starter ganske så bra med en tom arena som langsomt blir fylt med utstyr, høytalere og publikum. Bra! At konserten innimellom blir avbrutt av intervjuer og håpløse promoklipp (Mens låtene fortsetter å gå!) er idiotisk, men en klassiker er og blir dette uansett. AC/DC har rakettbensin i blodet på denne konserten der mesterverkene kommer som svarte perler på en sølvsnor: “Shot Down in Flames”, “Highway to Hell”, “Whole Lotta Rosie”, “Let There Be Rock” og ti klassikere til.

Selve opptaket er meget bra med tanke på at det er over 30 år gammelt. Lyden kanskje ikke fullt så bra, men mer enn bra nok. Et irritasjonsmoment er det dog at nesten alle klipp viser bandet, og nesten ingen publikum. Ville gjerne sett hva slags personer som fulgte AC/DC i denne perioden. Selv i Frankrike. Likevel, dette opptaket viser sjangeren på sitt mest karismatiske og beste. Låtene er på eliteserienivå, og skiva får full score for historisk verdi alene. Takk alle onde ånder for at Bon Scott fikk et testament som dette. Bare måneder før han døde. For those about to die we salute you!

FYSISK FORMAT / DIGER

Svartmalt noise / darkwave fra dette norske bandet, deres andre album. Den slippes kun på vinyl. Og kassett. Originalt. En nær mekanisk gitar gjennomborer et skyggespill av elektroniske toner med fascinerende effekt. Confession er musikk for et utbrent univers – knuste galakser, utbrente stjerner. Isende uendelighet. I evighet. Musikken går i nær slow motion og virker enkelt strukturert, men de nummende repitisjonene skaper en drømmeaktig og hypnotisk atmosfære. Denne duoen har komponert bedøvende musikk der lyttere zummes i søvn, for så å våkne til musikalske mareritt. Dette kommer klarest frem på A-siden, tittulert ”Jura”. Side 2, med den flotte låttittelen ”Vargsang” blir kanskje for minimalistisk og stillestående, med unntak av sistesporet ”Epilog” som har et tungt og metallisk preg. Alt i alt er det en intens og drivende hendelsesløshet over dette albumet, mørkt og negativt til det ytterste. Confession kunne vært nasjonalsangen i et land der hver og mann og kvinne har stupt for pest. Bandet har muligens mer å gå på, men skiva tikker inn til en meget sterk firepoenger.

DUOPHONIC / VME

Stereolab er ei gruppe jeg sjelden lytter på, men når jeg først låner øret til dem så dras jeg inn i deres umiskjennelige og underfundige univers. De har holdt det gående leeenge og holder fortsatt koken. Her med sedvanlige snurrige låttitler som ”Pop Molecules (Molecular Pop2)” og ”Everybody’s Weird Except Me”. Og som tidligere kreerer de synteser av nytt og gammelt, kjølig distanse og varmt nærvær, det tilbakelente og lett løsslupne. Et av Not Musics (2010) høydare, er den spretne krautrockeren ”Silver Stands (Emperor Remix)”, fra 2008-albumet Chemical Chords. Ledsaget av lekne, varme synther og sommerfugleffekter gjør den at man spretter happy av sted. Og hva passer vel bedre enn det i det kalde vintermørket? Kort oppsummert: Et fascinerende album.

SMALLTOWN SUPERSOUND/VME

Bjørn Torske er en av de store inspirasjonskildene til space discoen, selve Gudfaren altså. Kokning (2010) er album nummer 4 fra Tromsø-ringreven. De tre foregående albumene mottok gladord på gladord. Og Torske er fortsatt oppegående. I motsetning til den helelektroniske forgjengeren består Kokning av både elektroniske og akustiske innspill. Kraftwerks tittel The Man-Machine renner opplagt nok i hu. Og ordene ambient, og til dels arktisk, funker også greit. Ellers er det dub, space disco, elektonika, og hva man nå kaller dette her, det dreier seg. Og minimalisme; med små vrier underveis. Uttrykket er besnærende, med innslag av både feiende afrikanske trommer og dvelende lydmanipulasjon. Et forunderlig album med en varm klang i bunn.

KRÅKESØLV/MUSIKKOPERATØRENE

Bodøværingene forårsaket lange lister med gode kritikker både med debuten Trådnøsting (2009) og oppfølgeren Bomtur til jorda (2010). Låtene på Bomtur til jorda er mer åpne enn forgjengeren. Velarrangert, inkludert de uvørne gitarbroddene, og melodinjer som på en sjarmerende og ubesværet måte smyger seg lekent inn på deg. Eklektisk og fengende. Den søkende eksperimenteringen er holdt i hevd og det tar litt tid før musikken synker inn. Slikt er jo ofte et kvalitetstegn, og Bomtur til jorda har vokst over tid, absolutt.
Sjekk også ut Bodø-kollegaene Cold Mailman og albumet Relax; The Mountain Will Come To You, som Kråkesølv har gitt ut på sitt eget plateselskap. Et album, som i motsetning til Bomtur til jorda, dessverre har druknet blant albumslippene fjor høst. Så huk tak i begge.

SUB POP / TUBA

Skottene gjør albumcomeback etter godt og vel 20 år! The Vaselines ble oppløst omtrent samtidig som deres utmerkede debutalbum Dum-Dum ble sluppet i ’89. Det er nesten ikke mulig å skrive om denne gruppa uten å nevne Kurt Cobain, som var stor Vaselines-fan og -promotør. Han spilte til og med inn flere Vaselines-covere. Deres bittersøte og rufsete indielåter med humoristiske og sarkastiske tekster har alltid hadde begeistret fansen. Og på Sex with an X er de storform, akkurat som på 80-tallet! Hvem andre enn slike veteraner kan ha med kredible låttitler som ”I Hate The 80s”, et spark til retrodiggere :”What do you know? You weren’t there. It wasn’t all Duran Duran. You want the truth? We’ll this is it. I hate the 80s, cause the 80s was shit”. Og et band som kommer opp med titler som ”Overweight but over you” kan man uansett ikke la være å elske.

MTG / MUSIKKOPERATØRENE

Disse jentene er kjent for sine forrykende liveshow og heftige låter som “The Next Big Thing” og “Scout Boy”. Etter at jeg har spilt låtene til venner og bekjente er ofte reaksjonen ”er de virkelige norske”? Ja, The Shitsez kunne ha kommet fra helt andre steder enn Noreg, noe de har til felles med foregangskvinnene i X.lover. De rår over samme store dose energi og attityde, og har grep om gromlåtene. ”Cheerleader rock med electrotwist og en dæsj med hiphop”, slik beskriver jentene musikken sin selv. Treffende, for her finnes freshe låter og coole beats, som den edgy humørsprederen ”Souls”. ”Det blir mye fest og moro fremover!”, har The Shitsez-jentene tidligere uttalt til Vixen, så her er det bare å troppe opp på neste konsert!

RYKO / WARNER

Det er ikke bare nitttiallsheltene Pavement og Teenage Fanclub som fortsatt sparker godt i fra seg. The Posies er også oppegående i 2010.

På 90-tallet var de høyst oppegående, som med låta ”Flavor of the Month”, det samme med albumene Frosting on the Beater (1993) og Amazing Disgraze (1996). Don Fleming produserte Frosting… og de lød nesten som en amerikansk utgave av Teenage Fanclub. (Fleming produsert også Fanclubs kremalbum Bandwagonesque, 1991). Ellers var det ikke vanskelig å høre inspirasjon fra band som Hüsker Du og Big Star.

Tre år etter Frosting on the Beater ble altså det oversette albumet Amazing Disgraze (1996) gitt ut. Fortsatt sterke melodier og effektive riff med enda mer uvøren snert i. En utvikling som kan sammenlignes med Weezers mer mørke utskeielser på Pinkerton (1996) i forhold til den selvtitulerte powerpop-perlen av en forgjenger. Eller Kung Fu Girls gnagende intensitet på tilsvarende oversette Puzzle (1995) i forhold til This Is The Kung Fu Beat (1993).

Både Frosting… og Amazing… er spekkfulle av nydelige harmonier innhyllet i krafpop, med andre ord: to powerpop-klassikere. Og årets utgave av bandet holder stø pop-kurs. Blood Candy anbefales til dere som liker harmoniene til nevnte Big Star og Teenage Fanclubs, Superstar eller norske Hiawata!, for den saks skyld. Og frontmann Ken Stringfellow har linker til Norge, både med The Diciplines og fine Beezewax.

WARP / VME

I starten av år 2000 åpenbarte det ene ny-postpunk-disko-bandet etter det andre seg i New York. Radio 4 og The Rapture, anyone? Og inspirert av Gang of Four, Talking Heads og The Cure skapte !!! furore med Louden Up Now i 2004. Det aller beste albumet i bølgen funky new wave pop, mente mange, ikke minst datidens hipstere. Flere av disse bølge-banda har enten forduftet eller staket ut en ny tidsriktig kurs, men !!! turer fortsatt fram med sitt og bærer postpunk-fanen nesten helt alene på sine skuldre i 2010, og det gjør de stilfullt. Forandringene er ikke så store fra 2004, og bra er det. Noen vil hevde at det blir for likelydende, og riktignok glimrer killerlåtene med sitt fravær, men kommer du først inne i grooven, så er det nesten ikke mulig å slippe unna!